Nå skal ikke dette være noen skryteside. Men i plassen for at du skal sitte og kjenne på at jeg synes jeg er heldig som har fått være der, men ikke helt ønsker å skryte så mye av det. Så skal jeg bare si at jeg kjenner meg utrolig priviligert som har fått være der.
Vi reiser tidlig Fredag morgen fra Cochabamba. Og etter en åtte timers kjøring er vi fremme og parkerer bilen. Vi blir møtt av den lokale lederen i ICEL (bolivianske kirka), og kommer halvvarme frem til landsbyen. Der er det vel en 8 hus. Gjestfriheten er stor. Skal nok lete lenge etter lignende. Det som nå videre skrives vedrørende mat må ikke tolkes negativt om de flotte hermanos (brødrene) som vi traff der. Vi fikk knapt nok av oss sekkene på ryggen før vi ble bedt på mat. Da fikk vi te og brød. Det var godt. Deretter fikk vi potetsuppe. Det også var godt, selv om det var porsjoner som kunne holdt til hele min familie uten å ta for hardt i. Deretter var det møte. Vi var trøtte og den ene etter den andre la seg etterhvert som møtet skred frem. Til slutt var jeg den eneste gringoen igjen. Jeg nevner for Rosa (ei fantastisk flott dame som de fleste misjonærer som har vært i Bolivia nok kjenner veldig godt) at også jeg vurderer å legge meg. Ho kremter litt; Du Alf. Nå etter denne sangen, så vil de ha en hilsen fra misjonærene. Jeg hadde ikke fått det med meg, for alt gikk på Quetchua. Men da var det bare å trø til. Rosa er godt vant med å tolke fra misjonærer. Så det gikk i grunnen fint.
Lørdag morgen skred fram. Hanen utenfor hadde golt seg hes en times tid allerede, selv om klokka var ca. halv sju. Vi vekkes av: "Hermana Marit, estamos matando la oveja" (Marit, nå slakter vi sauen). Da var det bare å hive på seg fillene og komme seg opp. Inn på det lille tunet mellom et par hus med oss, og der lå sauen død, klar for partering. Og her gikk ingenting til spille. En liten sak her var at tilgangen på vann var dårlig her, så det var bare å manne seg litt opp.
Los intestinos (tarmer og magesekk) + poteter fikk vi som refrigerios etter første møtet som var ferdig klokka ni. Jeg hadde ikke tallerken med meg. Tenkte derfor at jeg fyller hånda mi opp med kokte poteter, så er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende om jeg lar være å forsyne meg av de andre godsakene. Men den gikk ikke. ¡Hermano! ¡No te olvides los intestinos! Broder, ikke glem innmaten. Nei, det var sant. Dermed var det bare å snu på femøringen og få med seg av det også i det andre hånda.
Resten av dagen gikk med til møter. Lange møter og mat. Marit hadde forskjellige tema og snakket lenge. Glem den grensen på en halvtime som det så ofte er i Norge. Og det var tydelig at Marit fikk mye godt å si (Rosa oversatte til Quetchua). Etter at ho var ferdig så var det en familie som ville bli kristne, og det var over 20 stykk som kom til forbønn for sykdom. Det er vanskelig å beskrive hva en tenker da. Men mest av alt er det vel at jeg er priviligert som får være med på dette. Langt, langt inne i andesfjellene. Der fikk jeg være med og oppleve at noen fikk ta imot Jesus. Det er vanskelig å sette ord på den gleden en kjenner på da.
Søndag morgen var det igjen tidlig opp. Frokost og møter. Det virket som om de fleste bare satt og tok til seg av det som ble sagt. De måtte bare nytte anledningen for å høre mest mulig. For mulighetene til å komme sammen og ha møter er få. Og da gjalt det å nytte muligheten. Tenker litt på hvordan det er med oss.
Til slutt må jeg bare skrive litt om de flotte menneskene som vi fikk møte. Det er ikke å ta for hardt i og si at de lever i en annen verden enn det vi er vant til. Ingen strøm, ikke vann. Dvs. det var et aggregat som gav strøm til ei lyspære utenfor et av husene + inne i teltet som var laget av en hullete presenning. Når de så bildene på digitalkameraet så bare kikket de på hverandre og lo. Klærne var et kapittel for seg selv. Utrolig flotte, skikkelige klær. Jeg har tatt mange bilder. Bilder som er gull verdt, men jeg må være litt forsiktig med å publisere før jeg evt. får sjekket litt opp i hva jeg kan legge ut. Og så møtte vi mennesker som var glade for at vi kom! Tenk at jeg nå kan oppleve å gå langt inne i Andesfjellene og oppleve å møte brødre og søstre som sier, "takk for sist". (dvs., på spansk er har de vel ikke noe som tilsvarer "takk for sist". Om de har det på Quetchua, er vel kanskje også tvilsomt).
Nå ble dette kanskje en noe rotete "rapport" fra denne helgen. Håper uansett at du fikk et lite inntrykk av noe av arbeidet som vi som misjonærer får være med på. Og ikke minst også hva du som er med i misjonsarbeiet i Norge er med på. En dag skal du også få møte disse!
