God Jul

Da vil vi ønske alle en riktig god jul. Mange av dere som leser dette har nok feiret en eller flere juler i utlandet. For oss er det den første, og det må nok innrømmes at det er noe spesielt. Godt da at vi kan samles 16 stk. nå i kveld. Ribba står i ovnen og det meste skulle være i rute.
Ribbe forresten. Kurt Arild og Eva Bente hadde bestilt 2 ribber à 4 kg. Når de skulle hentes var det blitt til 2 ribber à 6,6 kg. Dvs. totalt 13,4 kg. ribbe. På spørsmål om det ikke var mulig å få det som var bestilt, så var svaret et relativt klokkeklart; nei. Dermed blir det nærmere kiloet med ribbe per person. En kan være spent på mye når en skal ha gjester. Men spent på om det holder med ribba, det er vi ikke.

Luk. 2.10-11: Men engelen sa til dei: Ver ikkje redde! For sjå, eg forkynner dykk ei stor glede - ei glede for alt folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by. Han er Messias, Herren.

Vi gleder oss selvsagt til alt rundt julen. Men, tenk over det som står i Lukas. La det få en konsekvens i ditt liv. Julens budskap er Jesus Kristus, at Han kom, at han lever, og at han vil møte deg!! Vi vil ønske dere alle en riktig god jul! Og så vil vi si tusen takk for kort, brev, mailer osv. Det er helt fantastisk når vi får så mange gilde tilbakemeldinger. De betyr enormt mye!

Endelig bilder på bloggen!

Katusøy i Salar de Uyuni. Alderen på de høyeste

kaktusene er drøyt 900 år.

Bildet er fra Uyuni. Det er ikke vondt ment, men jeg

har besøkt finere byer enn dette. Likevel er det svært

mange turister som kommer innom Uyuni, nettopp pga.

Salar de Uyuni (saltørkenen). Uyuni ligger på en svær slette,

det er ca. 12 000 innbyggere, og den ligger på ca. 3600

meter høyde.

Sølvfjellet i Potosi. Selve byen Potosi ligger på

ca. 4000 meter høyde.

Her er alle SETELA-studentene, som nå den 28. November

avsluttet 3-årig teologisk utdannelse.

Naboen i Sucre. Pløyer med treplog. De er definitivt ikke

bortskjemt med arbeidsbesparende utstyr.

Her et eksempel på ganske vanlig vei i Bolivia. Dette er på

veien mellom Sucre og Cochabamba. Rett ved siden

hvor bildet er tatt gikk det en buss utfor.

Kristus statuen som står på en høyde over Cochabamba.

Verdens høyeste, visstnok 33 cm. høyere enn den i Rio de Janeiro.

Her et bilde av fjellformasjoner 3-4 mil utenfor Sucre.

Fascinerende formasjoner og farger.

Kall det gjerne "muy interesante"

Bilde inn mot Plaza'en i Sucre

Dette er bilde fra Plaza'en i Sucre. Den er veldig fin,

det samme er de fleste bygninger som omkranser den.

Navnet på Plaza'en er "25 de Mayo"

Såvidt jeg har fått med meg er det i dag ikke noen

aktive jernbanelinjer i Bolivia. Likevel er det en og

annen som finner frem en vogn og tar seg en tur.

På vei tilbake fra en fjelltur traff vi på han her

og en til. Kort oppsummert, Bolivia er et eldorado

for de som virkelig ønsker å ta seg ut med 4-hjuling!

Da har vi kommet oss inn i hus i Cochabamba. Å flytte til Cochabamba innebærer også at de fleste ting har "kommet lenger". Så også med internettforbindelsen. Så her fikk du et lite inntrykk av Bolivia. (Forsøkte å få denne teksten øverst, men det fikk jeg ikke til i farten).
PS! Ser at det er noen som har etterlyst bilder av sveisen fra forrige tur til frisøren. Til det er det å si at bilde ikke ble tatt. Jeg pleier ikke å ha dette med når jeg skal klippe meg. Skal vurdere det til neste gang:-)

"¿Atras?" -"¡Sì, sì!"

Markus hadde fått tak i et eller annet som minner om kitt, lignende det du bruker til f. eks. å henge opp plakater med på skolen i dag. Dette hadde han fått oppi håret, selvsagt uten å ville det. Gjorde et forsøk på å få vasket det ut av håret, men det var altfor seigt. Mor gav opp. Reiste ned til en frisør. Ble relativt kjapt konstatert at her var det en ting å gjøre, finne frem maskinen og stille inn på "meget kort". Forsåvidt ikke noe spesielt det. Men mens vi satt der og ventet på at Markus skulle bli ferdig med skrellinga, så fant mor ut at far også burde kutte litt på lengden. Fortsatt ikke spesielt oppsiktsvekkende det. Jeg fikk vasket håret og satte meg i stolen. Vi ble enige, frisøren og meg, om et omtrentlig sluttresultat, og så satte hun i gang. Resultatet før en siste finpuss ble helt til å leve med, selv om jeg, for å være aldeles ærlig, kunne tenkt meg å bli rundt 60 før jeg hadde tatt denne type frisyre i bruk. Men, men. Slik er det. Så kom jo høydepunktet med hele greia. Ho gikk og henta gelè for å virkelig "freske" opp sveisen. Og for å si det sånn; den mengden gelè som ble brukt kan fint sammenlignes med en god porsjon "Freia-gele" til dessert en vanlig Søndag i Norge. "¿Atràs?", hørte jeg henne si. -Sì, sì, svarte jeg, uten helt være klar over hva jeg svarte på. Dermed ble det en hypersleik "a-las Elvis". "Atràs" er nemlig "bakover" på norsk. Og jeg skal si det ble som jeg "ønsket". Nå var forsåvidt gode råd dyre. Jeg bare visste at her MÅ jeg ikke se på Kathrine. Klarte ikke helt la være og glimtet henne i speielen. Så hun holdt på å sprute i latter! -Her må vi bare ikke dumme oss totalt ut, tenkte jeg. Så jeg hjalp frisøren med å få av "kappen", og gikk raskt mot kassen for å betale. Kathrine var kommet seg ut og jeg så henne stå og vri seg i et hjørne utenfor, mens jeg stod der med en gigantisk "hypersleik" og skulle betale. -Jeg fikk kommet meg ut sånn noenlunde med "æren" i behold. På veien ned til bilen måtte vi stoppe flere ganger, mens vi vred oss i latter. Så noen bolivianere også som lo kraftig når de så på oss. Jeg tror faktisk ikke de lo av oss som lo så veldig. Det bare må ha vært av sveisen!

Tiden går.....

Idag er det bare 2 uker til vi setter oss i bilen, fullt opp med flyttelass, og med kursen mot Cochabamba. Er engentlig ganske ufattelig at tiden har gått så fort. Høsten har jo, som dere sikkert forstår, vært veldig spesiell. Vi har hatt våre oppturer og nedturer på godt og vondt, og jeg (Kathrine) må nok innrømme at jeg nok aldri har visst hva skikkelig hjemlengsel var før nå... Heldigvis er det nå lenge mellom dagene da hjemlengselen overmanner meg, og flere av de dagene hvor jeg kjenner at jeg faktisk trives veldig godt. Det er litt hva man bestemmer seg for også har jeg funnet ut...

Er litt lettere når vi faktisk klarer å gjøre oss forstått. Før fikk vi lettere panikk hver gang dørklokka ringte. Krise hvis det var en bolivianer, for da skjønte vi ingenting av hva han sa, og vi ble stående der på trappa som noen "naut".... Nå takler vi slike situasjoner, og klarer etter litt fram og tilbake, å skjønne hva "gjesten" vil frem til...

Ellers så reiser jeg sammen med Marit (Andersen) til Cochabamba i morgen på en kort visit for å se etter hus. Vi har enda ikke klart å finne hus, men håper veldig å få tak i et hus før vi flytter. Flyet går kl 1205 i morgen formiddag, og jeg reiser tilbake lørdag kl 1000. Det går ikke noe fly senere til Sucre... Hadde håpet å få litt bedre tid i Cbba til å se på hus, f.eks reist tilbake på søndag, men da går det ikke fly. Dette er fordi det er presidentvalg på søndag. Det går ingen offentlige transportmidler, taxier etc. Det er heller ikke lov til å kjøre privatbiler, eller ha offentlige møter, så kirkebesøket må vi vente med til neste søndag... Ingen restauranter eller butikker er åpne, så vi har bestemt oss for å bake julekaker og lage julepynt den dagen sammen med fam. Skyttemyr...

Ellers så driver vi med nedtelling til mormor og morfar kommer. Ungene har store planer for hva de skal vise besteforeldrene.. De gleder seg veldig til å få dele litt av hvordan livet deres arter seg her nede, noe som er veldig forskjellig fra livet de hadde i Norge... men det første vi må gjøre når vi kommer til Cbba er å kjøpe hagemøbler, for er det noe mormor og morfar liker, så er det å spise frokost på terassen...

Har du vært skikkelig sulten?

Jeg har stilt meg selv dette spørsmålet ganske så mange ganger i det siste. Har jeg vært skikkelig sulten? Jeg tror ikke jeg kan svare "ja" på det lenger. Visst har jeg kjent meg sulten, veldig også. Men ikke så mye at jeg har vært desperat. For jeg har jo alltid hatt tilgang på mat. Sist uke hadde Håvard en opplevelse. Jeg tror det har gjort et veldig inntrykk på han. Det gjorde det på oss andre også. Vi hadde vært på immigrasjonskontoret i flere timer om formiddagen. Da kontoret stengte for "siesta" gikk vi ned til en butikk for å ha oss noe mat. Vi kjøpte hver vår baguett og satte oss i en park for å spise. Håvard spiste ikke opp alt før vi skulle tilbake til kontoret. På veien tilbake dit gikk han derfor med restene av baguetten sin i hånden. Når vi går slik i gatene så pleier jeg å gå bakerst, med ungene foran meg slik at jeg har en viss oversikt. Jeg gikk nok kanskje litt og sov, for plutselig henger Håvard rundt foten på meg. - Far, det var en mann som prøvde å ta maten fra meg! I motsetning til broren, så hører det med til sjeldenhetene at Håvard klenger veldig. Jeg forstod han var skremt. Jeg spurte hvor han var og Håvard pekte inn på en restaurant. Han var gått inn der for å spørre etter noe å spise.

Jeg klandrer ikke mannen for dette. Jeg tror ikke jeg fullt og helt kan sette meg inn i hvilken desperat situasjon han var, og antakelig er i. Antakelig er du som leser dette litt i samme situasjon som meg. Vi lever et liv som er "milevis" fra den virkeligheten som så enormt mange mennesker her i Bolivia og ellers i verden lever i. Vi må be om at vi må få av Jesu sinnelag. At han må gi oss av sin kraft og nåde, slik at vi kan møte mennesker slik som Han møter oss alle. Hvert eneste menneske er unikt og av en ufattelig verdi. Vi er satt til tjeneste her i Bolivia. Be om at vi får være klare vitner og medmennesker som kan få hjelpe og støtte mennesker som ofte er i svært vanskelige livssituasjoner.

Matteus 9,35-38: "Og Jesus drog omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager. Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne, som får uten hyrde. Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!"

Det er nok av ting som vil gjøre oss blinde for virkeligheten!

En del "muy interesante" ting

Da er vi nettopp kommet hjem fra en 4 dagers tur til Cochabamba. I utgangspunktet var det meningen vi alle skulle reise sist Fredag. Det endret seg da Ovidie fikk noe problemer. I utgangspunktet kunne det se litt skummelt ut, en ble derfor enige om at hun skulle kontrolleres nøyere på et sykehus i Cochabamba. Det ble derfor til at noen reiste Torsdagen for å få en skikkelig sjekk. Vi er utrolig takknemlige for at det ikke var noe alvorlig.

Forøvrig har Ovidie blitt anbefalt blant annet å ikke spise Kinamat, sjokolade og et par andre ting. Det med sjokolade tror jeg var vondt for henne å høre. Det med Kinamaten derimot; ansiktet bare lyste:-) Det har seg nemlig slik at maten de har på HongKong (kinarestaurant i Sucre) er enormt god, synes Kathrine og meg. Ungene derimot.... de kan styre seg. Nå mener Ovidie at hun har faglig tyngde bak sin holdning til Kinamat og at dette må hensyntas når vi skal velge spisested.

"Buena Vista" heter et leirsted utenfor Cochabamba. I helgen var det et kurs for ledere der. Jeg var med på Lørdagen og fikk hilse på "hermanos" fra mange steder i Bolivia. Det var utrolig inspirerende. Forskjellige mennesker, forkjellige ressurser, alle så uendelig verdifulle for Gud. Noe av dette var temaet for helgen. Hvordan involvere mennesker i menighetene med de gaver som den enkelte har fått til å tjene. Mange ganger er det nok fort gjort at de blir de samme som leder, de samme som åpner, de samme som vitner osv., osv. Uavhengig hvor vi er, vi må be om at Han som har gitt oss Livet også får sette sitt lys over arbeidet. Slik at det blir levende! Menigheten må ikke blir en organisasjon, men en levende organisme, der Kristus er hodet og vi er lemmene. Levende lemmer.

Så til noe som imponerer meg skikkelig. Lundenesrussen har som prosjekt å samle inn penger til arbeidet som Kurt Arild og Eva Bente Ohma har i Cochabamba. Nå har det seg slik at de har kommet så godt i gang at de også skal støtte arbeidet som Kathrine og meg skal være med i på Jesus Maestro. I den forbindelse så var Karen Ege fra Lundenesrussen på besøk hos Ohma. Vi traff henne nå i helgen. En kjempe representant for russen og for Lundeneset. Det er inspirerende for oss å vite at vi han en sånn gjeng som Karen representerer i ryggen. Tusen takk. Anbefaler i den sammenheng å gå inn på Lundeneset sine nettsider for å lese mer om misjonsløpet. Her finner du også link til bloggen som Karen har/hadde når ho var her i Bolivia.

Vi skal ikke dra det ut, men bare ganske til slutt så vil jeg ta med siste nytt fra immigrasjonsministeriet. Jeg har tidligere, ganske så feilaktig, sagt at papirene nærmest var i orden. Det jeg skulle ha sagt er at mesteparten er i orden, og at en ganske så liten, men ikke uvesentlig ting skal det vise seg, gjenstår. Fra før har bilde av lunger blitt tatt, det er blitt tatt blodprøve. Det er levert inn bekreftelser av forskjellig art, og det er tatt vanlige passbilder. Vanlige forresten... Når du tar passbilder i Bolivia så tar det litt tid før du får de igjen. Vi snakker om timer. Jeg lurte i grunnen på hvorfor det skulle ta slik tid. Jeg forstod det da jeg fikk bildene igjen. Jeg var som den vakreste blomst! Nydelig, uten sår og skavanker. Aldri har jeg sett meg selv på den måten! Om du skulle være i tvil, de som tok passbildene har brukt "paint" eller hva det nå er, skikkelig aktivt. Mulig det er dette som har fått immigrasjonsministeriet til å si stopp! Her mangler det noe vesentlig. Nemlig et bilde! Et bilde som virkelig viser hvordan personen ser ut. Og det bildet skal ikke, jeg gjentar skal ikke, være lett å få tatt! Og det er her vi er ved kjernen i hele denne historien. Vi må kjøre 320 km (tur/retur) for å få tatt dette ene bildet av hver enkelt av oss. Like til Potosi. Det er nemlig en ganske spesiell maskin som skal ta dette bildet, det er det. Nå skal det sies at for meg er det uproblematisk å kjøre rundt i Bolivia, fordi det er noe jeg vil si er "muy interesante". Det slår meg likevel at dette må være en noe tungvint måte å få dette gjort på.

PS! Rett skal være rett. Det finnes også en slik maskin i Sucre. Problemet er bare at den ikke virker. Derfor kommer maskinen fra Potosi på besøk en gang per måned. Sist gang den var her var på Fredag..... Stemmer det, da var vi i Cochabamba.

Til slutt; takk til dere som legger igjen kommentarer. Veldig kjekt å lese!

Det viktigste

Selah synger en sang, hele teksten finner du nedenfor. Det er en sang som sier hvem Jesus er og hva han har gjort for deg. Samtidig er dette noe som observeres av en person. Personen ser og hører hva Jesus gjør, men ut fra siste verset kan det synes som at denne personen ikke har et forhold til Ham. Sjansen var der. Jesus var i byen, han kalte mennesker og gav dem et nytt liv. Og de som tok imot og fulgte Han sa: Han er veien, sannheten og livet. Så en dag ser denne personen at Jesus har forlatt byen... Kanskje var ønsket der, det passet bare ikke å ta imot akkurat da. Muligens tenkte denne personen at; dette kan jeg få orden på senere, når jeg har fått gjort alt mitt, når jeg er gammel, evt. hvis jeg blir alvorlig syk.... Det er som jeg mer enn aner at personen angrer seg.

Det er en ting jeg vil si deg. Det er enda ikke for sent å ta imot Han som er veien, sannheten og livet. Jesus "har ikke forlatt byen". Han står med armer vidåpne og venter på deg! Han vil gi deg tilgivelse for alt, og Han gir deg et evig liv i sin herlighet.

Johs. 3,16: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv"

Gentle healer

The gentle healer came into our town today
He touched blind and the darkness left to stay
But more than the blindness
He took their sins away
The gentle healer came into our town today

The gentle healer came into our town today
He spoke one word that was all he had to say
And one who had died just rose up straight away
The gentle healer came into our town today

Oh he seems like just an ordinary man
With dirty feet and rough but gentle hands
But the words he says are hard to understand
Yet he seems like just an ordinary man

The gentle healer He left our town today
I just looked around and found he’d gone away
Some folks from town who followed him they say
The gentle healer is the truth, the life, the way
The gentle healer is the truth, the life, the way