Politikontroll midt på natta

Å bo i Bolivia er ikke plent et A4 liv. Ikke så å forstå at det hele tiden skjer noe uventet, men det blir litt til at man må innstille seg på at en del ting er litt annerledes enn det en er vant til. I dette innlegget vil jeg fortelle litt om hva som skjedde Søndag for drøyt 14 dager siden.

Jeg var med Fjellheimelevene til Acacio. Det er en bygd som ligger et godt stykke utenfor "allfarvei". Skulle tro at det ikke vil være noen overdrivelse å si det. Her hadde elevene undervisning, møter osv. Og her fikk de høre en del om misjonshistorien til NLM i Bolivia. Fredagskvelden og Søndagskvelden var utreisekvelder til bygder enda mer avsidesliggende enn Acacio. Jeg var med som sjåfør begge kveldene. Søndagskvelden skulle vi til Qowaraka (se sist blogginnlegg). Dette var en kjempetur, helt til ca. kl. 00.15...

Jan Tore kjørte første bilen. På grunn av veldig mye støv lå jeg et stykke bak han. Vi hadde vel rundt en halvtime igjen å kjøre før vi kom tilbake til Acacio. Det var mange hårnålssvinger, og plutselig ser vi at Jan Tore sin bil har stoppet litt lenger oppe i fjellsida. Vi så at det sprang noen folk rundt bilen, og jeg tenkte at her er det nok en bil som har gått utfor veien eller noe i den duren. Vi kommer etter hvert rundt svingen og har kanskje en rundt hundre meter igjen til vi kommer opp til Jan Tores bil, da det plutselig kommer springende 3 eller 4 fullt bevæpnede politifolk mot oss. Lenger fremme ser vi noen ligger på bakken med hendene over hodet. Bildørene i vår bil blir revet opp og det skrikes "llaves, llaves" (nøklene, nøklene), mens jeg har en pistol viftende mot hodet.. For å si det sånn; jeg protesterte ikke på den kommandoen. Med relativt skjelvende hender fikk jeg stoppet motoren og gitt nøklene fra meg. Noen øyeblikk etterpå lå vi med hodet ned i grusen utenfor bilen. Totalt var vi vel rundt 12 mer eller mindre forvirra nordmenn og et-par tre bolivianere som lå sånn. Det var roping og hoing fra politimennene, og jeg må nok si at jeg var nokså urolig for om dette var ekte politi. Etter relativt kort tid sier Jan Tore med bestemt stemme at han snakker spansk. Lederen for gruppen lar han da få reise seg opp slik at de kan snakke sammen. Etter det løser det seg temmelig kjapt og vi får beskjed om at vi kan gå tilbake til bilene. Jeg ber Jan Tore om å spørre lederen for gruppen om å få nøklene mine tilbake (de ble jo tatt fra meg). Kjente at pulsen fortsatt var relativt høy og at jeg ikke følte for å si noe som kunne provosere. Da var det greit å ha Jan Tore der som kan de flotteste høflighetsfraser innen spansken. Nøklene fikk jeg og vi kom oss tilbake i bilen. Vi begynte da å puste lettet ut. Men så var det en av disse politimennene som nok enda var en tanke skeptisk. Han kom iallefall og åpnet bildøren for å stille meg noen spørsmål. Med en lyskaster av en lommelykt i ansiktet kom "kontrollspørsmålene". Og med en stemme i en høy C kom svarene mine på en fantastisk blanding av spansk og engelsk. Om svarene var overbevisende tviler jeg vel på, men etter kort tid fikk vi endelig sette bilen i gear og forsvinne derfra.

Sånn ellers så var det kjekke veier å kjøre!

Jeg vil anbefale deg å gå inn på familien Olsen sin blogg for en mer utfyllende "rapport". Der har Jan Tore skrevet veldig bra om hva som skjedde og hvem dette var. Du kan også lese om den på nlm.no - utland - Bolivia. Du finner snarvei til Olsen sin blogg til høyre for denne teksten.

Selvsagt var dette en veldig ubehagelig opplevelse akkurat i det det stod på. Vi har imidlertid fått snakket om dette i ettertid, og jeg ser på dette, midt oppi alt, som en erfaring å ta med seg videre.

Det er en sang som jeg har tenkt mye på.
Det andre verset er slik: "Herren selv vil sine berge, Han er deres skjold og verge. Over dem han seg forbarmer, Bærer dem på faderarmer".