Titicaca-sjøen og ny finskjorte

I slutten av April, siste uke før vi begynte på Jesus Maestro, så var vi en uke i Juliaca i Peru. Barna hadde skole sammen med de andre norske der, og vi hadde ei veldig bra uke! Den ene dagen hadde vi en tur til Titicaca-sjøen. Vi var i dette tilfellet frøken Anne, halvtåring Jofrid, Håvard, Markus og Alf Kåre. Kathrine var "pusjen" og foretrakk en tilbaketrukket tilværelse i Juliaca. Ovidie foretrakk å ha musikk på skolen i Juliaca.

Vi leide oss en minibuss som kjørte oss til Puno. Her spiste vi en solid auremiddag før vi bordet båten og la av sted. Undertegnede er nok av den typen som foretrekker å bestige enn fjelltopp og slike ting, heller enn å sitte på en båt i påvente av å se en solid mengde siv knyttet sammen, og som på dette vis muliggjør bosetning der hvor i utgangspunktet fisken burde fått lov til å hvile i fred. Humøret mitt var bra, bevares. Men forventningsmessig tok det ikke av.

Jeg skulle ta feil. Min forutinntatthet skulle få seg en knekk. Sivøyene viste seg faktisk verdt å besøke. Det var virkelig imponerende og se hva de kunne få til å lage seg til med, der ute på Titicacasjøen. For vel framme på første øy fikk vi en gjennomgang og illustrasjon av hvordan øyene var bygget opp osv. osv. Imponerende var det! Etterpå ble det til at vi kjøpte litt av ting de hadde laget. Jeg kjøpte meg en båt av siv, som jeg tenkte jeg skulle ha epler i når jeg en dag kommer tilbake til Norge. Det gleder jeg meg til.

Vi var nå ferdige på første øy, og på vei til neste, så brukte vi denne farkosten her:

Og når vi kom til denne øya, så stod disse her og hilste oss varmt velkommen:

På denne øya bodde "ordføreren" for dette øysamfunnet. Det var utrolig fint der, og de hadde til og med ei lita "krambu" og en liten restaurant. Fisken til restauranten hentet de fra denne "kummen" midt på sivøya:

I og med at vi hadde vært på ei øy tidligere, så ble det til at vi slengte oss ned i sivet og slappet av på denne fantastiske plassen. Anne grep fotoapparatet og knipset dette bildet av Håvard, Jofrid, Markus og meg. Nå kan det muligens virke noe snodig å publisere dette bildet i og med at undertegnede overhodet ikke har fokus på fotografen. Nå er det slik at alt har sin årsak, noe du kan lese mer om nedenfor dette bildet:

Det hadde seg nemlig slik at vi ikke hadde kjøpt noe som helst på denne øya. I det øyeblikket bildet tas  roper en dame på meg, og spør om jeg ikke kan gi 20 pesos for denne her:

Jeg var aldri i tvil. Nå gleder jeg meg bare til 17. Mai. Synes bordene rundt skjorta minner veldig om detaljer på bunadene vi har i Norge. Burde passe fint i dressen!