Jeg har stilt meg selv dette spørsmålet ganske så mange ganger i det siste. Har jeg vært skikkelig sulten? Jeg tror ikke jeg kan svare "ja" på det lenger. Visst har jeg kjent meg sulten, veldig også. Men ikke så mye at jeg har vært desperat. For jeg har jo alltid hatt tilgang på mat. Sist uke hadde Håvard en opplevelse. Jeg tror det har gjort et veldig inntrykk på han. Det gjorde det på oss andre også. Vi hadde vært på immigrasjonskontoret i flere timer om formiddagen. Da kontoret stengte for "siesta" gikk vi ned til en butikk for å ha oss noe mat. Vi kjøpte hver vår baguett og satte oss i en park for å spise. Håvard spiste ikke opp alt før vi skulle tilbake til kontoret. På veien tilbake dit gikk han derfor med restene av baguetten sin i hånden. Når vi går slik i gatene så pleier jeg å gå bakerst, med ungene foran meg slik at jeg har en viss oversikt. Jeg gikk nok kanskje litt og sov, for plutselig henger Håvard rundt foten på meg. - Far, det var en mann som prøvde å ta maten fra meg! I motsetning til broren, så hører det med til sjeldenhetene at Håvard klenger veldig. Jeg forstod han var skremt. Jeg spurte hvor han var og Håvard pekte inn på en restaurant. Han var gått inn der for å spørre etter noe å spise.
Jeg klandrer ikke mannen for dette. Jeg tror ikke jeg fullt og helt kan sette meg inn i hvilken desperat situasjon han var, og antakelig er i. Antakelig er du som leser dette litt i samme situasjon som meg. Vi lever et liv som er "milevis" fra den virkeligheten som så enormt mange mennesker her i Bolivia og ellers i verden lever i. Vi må be om at vi må få av Jesu sinnelag. At han må gi oss av sin kraft og nåde, slik at vi kan møte mennesker slik som Han møter oss alle. Hvert eneste menneske er unikt og av en ufattelig verdi. Vi er satt til tjeneste her i Bolivia. Be om at vi får være klare vitner og medmennesker som kan få hjelpe og støtte mennesker som ofte er i svært vanskelige livssituasjoner.
Matteus 9,35-38: "Og Jesus drog omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager. Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne, som får uten hyrde. Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!"
Det er nok av ting som vil gjøre oss blinde for virkeligheten!
Høsten 2009 flyttet vi til Bolivia. Dette er en blogg som forteller litt om livet der...
torsdag 26. november 2009
tirsdag 17. november 2009
En del "muy interesante" ting
Da er vi nettopp kommet hjem fra en 4 dagers tur til Cochabamba. I utgangspunktet var det meningen vi alle skulle reise sist Fredag. Det endret seg da Ovidie fikk noe problemer. I utgangspunktet kunne det se litt skummelt ut, en ble derfor enige om at hun skulle kontrolleres nøyere på et sykehus i Cochabamba. Det ble derfor til at noen reiste Torsdagen for å få en skikkelig sjekk. Vi er utrolig takknemlige for at det ikke var noe alvorlig.
Forøvrig har Ovidie blitt anbefalt blant annet å ikke spise Kinamat, sjokolade og et par andre ting. Det med sjokolade tror jeg var vondt for henne å høre. Det med Kinamaten derimot; ansiktet bare lyste:-) Det har seg nemlig slik at maten de har på HongKong (kinarestaurant i Sucre) er enormt god, synes Kathrine og meg. Ungene derimot.... de kan styre seg. Nå mener Ovidie at hun har faglig tyngde bak sin holdning til Kinamat og at dette må hensyntas når vi skal velge spisested.
"Buena Vista" heter et leirsted utenfor Cochabamba. I helgen var det et kurs for ledere der. Jeg var med på Lørdagen og fikk hilse på "hermanos" fra mange steder i Bolivia. Det var utrolig inspirerende. Forskjellige mennesker, forkjellige ressurser, alle så uendelig verdifulle for Gud. Noe av dette var temaet for helgen. Hvordan involvere mennesker i menighetene med de gaver som den enkelte har fått til å tjene. Mange ganger er det nok fort gjort at de blir de samme som leder, de samme som åpner, de samme som vitner osv., osv. Uavhengig hvor vi er, vi må be om at Han som har gitt oss Livet også får sette sitt lys over arbeidet. Slik at det blir levende! Menigheten må ikke blir en organisasjon, men en levende organisme, der Kristus er hodet og vi er lemmene. Levende lemmer.
Så til noe som imponerer meg skikkelig. Lundenesrussen har som prosjekt å samle inn penger til arbeidet som Kurt Arild og Eva Bente Ohma har i Cochabamba. Nå har det seg slik at de har kommet så godt i gang at de også skal støtte arbeidet som Kathrine og meg skal være med i på Jesus Maestro. I den forbindelse så var Karen Ege fra Lundenesrussen på besøk hos Ohma. Vi traff henne nå i helgen. En kjempe representant for russen og for Lundeneset. Det er inspirerende for oss å vite at vi han en sånn gjeng som Karen representerer i ryggen. Tusen takk. Anbefaler i den sammenheng å gå inn på Lundeneset sine nettsider for å lese mer om misjonsløpet. Her finner du også link til bloggen som Karen har/hadde når ho var her i Bolivia.
Vi skal ikke dra det ut, men bare ganske til slutt så vil jeg ta med siste nytt fra immigrasjonsministeriet. Jeg har tidligere, ganske så feilaktig, sagt at papirene nærmest var i orden. Det jeg skulle ha sagt er at mesteparten er i orden, og at en ganske så liten, men ikke uvesentlig ting skal det vise seg, gjenstår. Fra før har bilde av lunger blitt tatt, det er blitt tatt blodprøve. Det er levert inn bekreftelser av forskjellig art, og det er tatt vanlige passbilder. Vanlige forresten... Når du tar passbilder i Bolivia så tar det litt tid før du får de igjen. Vi snakker om timer. Jeg lurte i grunnen på hvorfor det skulle ta slik tid. Jeg forstod det da jeg fikk bildene igjen. Jeg var som den vakreste blomst! Nydelig, uten sår og skavanker. Aldri har jeg sett meg selv på den måten! Om du skulle være i tvil, de som tok passbildene har brukt "paint" eller hva det nå er, skikkelig aktivt. Mulig det er dette som har fått immigrasjonsministeriet til å si stopp! Her mangler det noe vesentlig. Nemlig et bilde! Et bilde som virkelig viser hvordan personen ser ut. Og det bildet skal ikke, jeg gjentar skal ikke, være lett å få tatt! Og det er her vi er ved kjernen i hele denne historien. Vi må kjøre 320 km (tur/retur) for å få tatt dette ene bildet av hver enkelt av oss. Like til Potosi. Det er nemlig en ganske spesiell maskin som skal ta dette bildet, det er det. Nå skal det sies at for meg er det uproblematisk å kjøre rundt i Bolivia, fordi det er noe jeg vil si er "muy interesante". Det slår meg likevel at dette må være en noe tungvint måte å få dette gjort på.
PS! Rett skal være rett. Det finnes også en slik maskin i Sucre. Problemet er bare at den ikke virker. Derfor kommer maskinen fra Potosi på besøk en gang per måned. Sist gang den var her var på Fredag..... Stemmer det, da var vi i Cochabamba.
Til slutt; takk til dere som legger igjen kommentarer. Veldig kjekt å lese!
Forøvrig har Ovidie blitt anbefalt blant annet å ikke spise Kinamat, sjokolade og et par andre ting. Det med sjokolade tror jeg var vondt for henne å høre. Det med Kinamaten derimot; ansiktet bare lyste:-) Det har seg nemlig slik at maten de har på HongKong (kinarestaurant i Sucre) er enormt god, synes Kathrine og meg. Ungene derimot.... de kan styre seg. Nå mener Ovidie at hun har faglig tyngde bak sin holdning til Kinamat og at dette må hensyntas når vi skal velge spisested.
"Buena Vista" heter et leirsted utenfor Cochabamba. I helgen var det et kurs for ledere der. Jeg var med på Lørdagen og fikk hilse på "hermanos" fra mange steder i Bolivia. Det var utrolig inspirerende. Forskjellige mennesker, forkjellige ressurser, alle så uendelig verdifulle for Gud. Noe av dette var temaet for helgen. Hvordan involvere mennesker i menighetene med de gaver som den enkelte har fått til å tjene. Mange ganger er det nok fort gjort at de blir de samme som leder, de samme som åpner, de samme som vitner osv., osv. Uavhengig hvor vi er, vi må be om at Han som har gitt oss Livet også får sette sitt lys over arbeidet. Slik at det blir levende! Menigheten må ikke blir en organisasjon, men en levende organisme, der Kristus er hodet og vi er lemmene. Levende lemmer.
Så til noe som imponerer meg skikkelig. Lundenesrussen har som prosjekt å samle inn penger til arbeidet som Kurt Arild og Eva Bente Ohma har i Cochabamba. Nå har det seg slik at de har kommet så godt i gang at de også skal støtte arbeidet som Kathrine og meg skal være med i på Jesus Maestro. I den forbindelse så var Karen Ege fra Lundenesrussen på besøk hos Ohma. Vi traff henne nå i helgen. En kjempe representant for russen og for Lundeneset. Det er inspirerende for oss å vite at vi han en sånn gjeng som Karen representerer i ryggen. Tusen takk. Anbefaler i den sammenheng å gå inn på Lundeneset sine nettsider for å lese mer om misjonsløpet. Her finner du også link til bloggen som Karen har/hadde når ho var her i Bolivia.
Vi skal ikke dra det ut, men bare ganske til slutt så vil jeg ta med siste nytt fra immigrasjonsministeriet. Jeg har tidligere, ganske så feilaktig, sagt at papirene nærmest var i orden. Det jeg skulle ha sagt er at mesteparten er i orden, og at en ganske så liten, men ikke uvesentlig ting skal det vise seg, gjenstår. Fra før har bilde av lunger blitt tatt, det er blitt tatt blodprøve. Det er levert inn bekreftelser av forskjellig art, og det er tatt vanlige passbilder. Vanlige forresten... Når du tar passbilder i Bolivia så tar det litt tid før du får de igjen. Vi snakker om timer. Jeg lurte i grunnen på hvorfor det skulle ta slik tid. Jeg forstod det da jeg fikk bildene igjen. Jeg var som den vakreste blomst! Nydelig, uten sår og skavanker. Aldri har jeg sett meg selv på den måten! Om du skulle være i tvil, de som tok passbildene har brukt "paint" eller hva det nå er, skikkelig aktivt. Mulig det er dette som har fått immigrasjonsministeriet til å si stopp! Her mangler det noe vesentlig. Nemlig et bilde! Et bilde som virkelig viser hvordan personen ser ut. Og det bildet skal ikke, jeg gjentar skal ikke, være lett å få tatt! Og det er her vi er ved kjernen i hele denne historien. Vi må kjøre 320 km (tur/retur) for å få tatt dette ene bildet av hver enkelt av oss. Like til Potosi. Det er nemlig en ganske spesiell maskin som skal ta dette bildet, det er det. Nå skal det sies at for meg er det uproblematisk å kjøre rundt i Bolivia, fordi det er noe jeg vil si er "muy interesante". Det slår meg likevel at dette må være en noe tungvint måte å få dette gjort på.
PS! Rett skal være rett. Det finnes også en slik maskin i Sucre. Problemet er bare at den ikke virker. Derfor kommer maskinen fra Potosi på besøk en gang per måned. Sist gang den var her var på Fredag..... Stemmer det, da var vi i Cochabamba.
Til slutt; takk til dere som legger igjen kommentarer. Veldig kjekt å lese!
torsdag 12. november 2009
Det viktigste
Selah synger en sang, hele teksten finner du nedenfor. Det er en sang som sier hvem Jesus er og hva han har gjort for deg. Samtidig er dette noe som observeres av en person. Personen ser og hører hva Jesus gjør, men ut fra siste verset kan det synes som at denne personen ikke har et forhold til Ham. Sjansen var der. Jesus var i byen, han kalte mennesker og gav dem et nytt liv. Og de som tok imot og fulgte Han sa: Han er veien, sannheten og livet. Så en dag ser denne personen at Jesus har forlatt byen... Kanskje var ønsket der, det passet bare ikke å ta imot akkurat da. Muligens tenkte denne personen at; dette kan jeg få orden på senere, når jeg har fått gjort alt mitt, når jeg er gammel, evt. hvis jeg blir alvorlig syk.... Det er som jeg mer enn aner at personen angrer seg.
Det er en ting jeg vil si deg. Det er enda ikke for sent å ta imot Han som er veien, sannheten og livet. Jesus "har ikke forlatt byen". Han står med armer vidåpne og venter på deg! Han vil gi deg tilgivelse for alt, og Han gir deg et evig liv i sin herlighet.
Johs. 3,16: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv"
Gentle healer
The gentle healer came into our town today
He touched blind and the darkness left to stay
But more than the blindness
He took their sins away
The gentle healer came into our town today
The gentle healer came into our town today
He spoke one word that was all he had to say
And one who had died just rose up straight away
The gentle healer came into our town today
Oh he seems like just an ordinary man
With dirty feet and rough but gentle hands
But the words he says are hard to understand
Yet he seems like just an ordinary man
The gentle healer He left our town today
I just looked around and found he’d gone away
Some folks from town who followed him they say
The gentle healer is the truth, the life, the way
The gentle healer is the truth, the life, the way
torsdag 5. november 2009
"Høstferie"
Denne uken har ungene høstferie. Dette er forsåvidt sterkt misvisende, for her har vi vår for tiden. Men nå er det slik at den norske skolen her i Sucre følger den norske skoleruta, og da blir det høstferie. Kathrine og meg har også fri fra språkskolen denne uka, slik at vi kan ha noen dager fri sammen. Mandag gikk vi en incasti ikke så langt fra Sucre. Vi begynte ovenfra og gikk nedover, ikke å forakte i denne høyden. Vi ble hentet i bunnen av stien og så kjørte vi innover til en landsby. I dag, Onsdag har vi vært på frihetsmuseet her i Sucre med guidet omvisning. Det var enormt interessant. I morgen tidlig reiser vi på en tredagerstur til Salar de Uyuni. Dette er en av de absolutt store ting å oppleve her i Bolivia. Gleder oss skikkelig til det. Først reiser vi til Potosi. Her skal vi være et par-tre timer før vi kjører videre til Uyuni hvor vi skal overnatte. Totalt er det 407 km til Uyuni fra Sucre, på veier av til dels høyst varierende kvalitet, men det er utrolig spennende å ta seg rundt her i Bolivia med så mye fantastisk flott natur. Dessuten hjelper det godt på at regntiden ikke har kommet i gang enda, så veiene er forholdsvis hele enda.
Hvis du er usikker på hva Salar de Uyuni er så er dette en svær saltørken som ligger på 3650 meters høyde . Av det jeg har hørt, og av bilder jeg har sett, så er det fantastisk flott.
Håper å kunne få lagt inn noen bilder derfra når vi kommer tilbake.
Hvis du er usikker på hva Salar de Uyuni er så er dette en svær saltørken som ligger på 3650 meters høyde . Av det jeg har hørt, og av bilder jeg har sett, så er det fantastisk flott.
Håper å kunne få lagt inn noen bilder derfra når vi kommer tilbake.
mandag 26. oktober 2009
Akkurat naa i Cochabamba...
Ovidie, Haavard og meg er akkurat innom en internettcafé i Cochabamba. Maa bare benytte anledningen til aa skrive at vi har det veldig fint her. Forstaar at det ikke er veldig bra vaer hjemme. Her er det derimot et fantastisk vaer. Vi har vaar her for oyeblikket og de dagene vi har hatt i Cochabamba til naa saa har det ligget paa 30 grader pluss. Ganske merkelig i grunnen naar hodet er innstilt paa hoest og vinter.
I dag tidlig var det meningen vi skulle reise ned til Amazonas. Dette kuttet vi imidlertid ut pga. at det var meldt vind fra Soer (ikke Nord). Denne kommer med mer eller mindre jevne mellomrom og gjoer vaeret kaldt og surt. Vi valgte derfor aa holde oss her hvor meldingene er gode.
Til naa har jeg (Alf Kaare) vaert oppe paa Jesús Maestro en kveld. Var med Kurt Arild Ohma en kjapp tur. I morgen skal baade Kathrine og meg opp og treffe forskjellige folk vi skal arbeide sammen med.
Ellers saa er vi veldig glade for at ungene ser ut til aa like Cochabamba veldig godt, selv kun etter aa ha vaert her i faa dager. Byen er mye stoerre enn Sucre og (iallefall saa langt jeg har oppfattet til naa) veldig annerledes og mer moderne. Vi ser at det er en god del mer ting som er mulig for ungene aa drive paa med her paa fritida. Det betyr veldig mye for Kathrine og meg naar vi skal begynne aa arbeide. Trivselen til ungene har saa og si alt aa si for trivselen til hele familien. Det tror jeg de fleste foreldre kan skrive under paa:-)
Da maa jeg avslutte her. Sjaafoer og bil staar og venter utenfor.
Takk til alle dere som foelger med oss og ber for oss.
I dag tidlig var det meningen vi skulle reise ned til Amazonas. Dette kuttet vi imidlertid ut pga. at det var meldt vind fra Soer (ikke Nord). Denne kommer med mer eller mindre jevne mellomrom og gjoer vaeret kaldt og surt. Vi valgte derfor aa holde oss her hvor meldingene er gode.
Til naa har jeg (Alf Kaare) vaert oppe paa Jesús Maestro en kveld. Var med Kurt Arild Ohma en kjapp tur. I morgen skal baade Kathrine og meg opp og treffe forskjellige folk vi skal arbeide sammen med.
Ellers saa er vi veldig glade for at ungene ser ut til aa like Cochabamba veldig godt, selv kun etter aa ha vaert her i faa dager. Byen er mye stoerre enn Sucre og (iallefall saa langt jeg har oppfattet til naa) veldig annerledes og mer moderne. Vi ser at det er en god del mer ting som er mulig for ungene aa drive paa med her paa fritida. Det betyr veldig mye for Kathrine og meg naar vi skal begynne aa arbeide. Trivselen til ungene har saa og si alt aa si for trivselen til hele familien. Det tror jeg de fleste foreldre kan skrive under paa:-)
Da maa jeg avslutte her. Sjaafoer og bil staar og venter utenfor.
Takk til alle dere som foelger med oss og ber for oss.
onsdag 21. oktober 2009
Cochabamba
I morgen (Onsdag) reiser vi til Cochabamba. Det gleder vi oss veldig til. Klokken halv åtte bærer det av sted. Da er det beregnet at vi skal kunne nå frem før det blir mørkt. For oss som er helt ferske her så er det helt fantastisk å få kjøre nærmere 40 mil og oppleve spennende natur og steder. Vi regner med at turen tar 8-9 timer inkl. matpause. I Cochabamba får vi treffe misjonærer fra Peru, og ungene skal ha et par skoledager på den norske skolen der. Ellers er det diverse møteaktivitet for de som er med i div. styrer. For Kathrine og meg blir det en kjempefin mulighet til å "sjekke ut" forholdene i byen hvor vi skal bo fra slutten av Desember av. Gleder oss spesielt til å få et første møte med "Jesus Maestro" hvor vi skal ha arbeidet vårt. Vi kommer tilbake til Sucre etter en ukes tid.
Forøvrig har vi holdt på med oppholdstillatelse de siste dagene. Det er en del papirer som skal ordnes, men nå skulle det bare være et par småting igjen før dette skulle være i boks. Det er mer enn et kontor/institusjon som skal besøkes for å få det ordnet:-)
Ellers så har tre av familiens medlemmer fått klippet seg i dag. Samtlige hoder var vasket og klippet av samme person innen en halv time. Prisen var også hyggelig, Bs 25,- per hode (ca. NOK 23,-). Om noe var skjevt? -Ja.
Forøvrig har vi holdt på med oppholdstillatelse de siste dagene. Det er en del papirer som skal ordnes, men nå skulle det bare være et par småting igjen før dette skulle være i boks. Det er mer enn et kontor/institusjon som skal besøkes for å få det ordnet:-)
Ellers så har tre av familiens medlemmer fått klippet seg i dag. Samtlige hoder var vasket og klippet av samme person innen en halv time. Prisen var også hyggelig, Bs 25,- per hode (ca. NOK 23,-). Om noe var skjevt? -Ja.
tirsdag 13. oktober 2009
Kvinneweekend
I helga var eg på kvinneweekend i Cochabamba. Reiste fredag formiddag frå Sucre med fly via La Paz og til Cochabamba. Eg var veldig spent på og sjå Cochabamba for fyrste gong, då det er her me skal bu dei neste åra. Må innrømma at fyrste inntrykket var veldig bra, og eg gler meg til å flytta dit.
På flyplassen i Cochabamba kom Marit (Andersen) og henta meg. Ho hadde reist til Cochabamba på onsdagen. Vi reiste inn til gjesteleiligheten i byen og deretter gikk vi til hovedkontoret misjonen har i Bolivia. På den samme tomta ligg og skulen som ungane skal gå på når me flyttar ned til Cbba. Virkar veldig bra, og har eit mykje større uteområdet en den skulen de nå går på i Sucre. Måtte også innom biblioteket og låna nokre norske bøker bl.a Hallesby, Wisløff og Grandhagen. Stødigt skal det ver :-)
Etterpå gjekk me til sentrum kor me fekk tak i ein sovepose til leiren me sko på. I tillegg fekk eg sjå litt av canchaen i Cbba. Et utruligt stort marked kor du får tak i alt trur eg. Me gjekk og gjekk følte eg, men allikevel hadde me bare sett ein brøkdel av markedet.
På lørdags morgon møtte me opp utanfor kyrkja i Cbba, kor det gjekk ein buss til leiren me skulle på. Vil tru bussen var eldre en 30 år, men den fungerte. I bussen fekk eg for fyrste gong helsa på damene frå Cbba som går i dei tre forskjellige kyrkjene misjonene har her. Fantastisk gjeng, og i tillegg kom det nokre damer frå kyrkja i Santa Cruz. Kjenner det er frykteleg frustrerande når eg ikkje kan snakka med dei. Har så lyst å bli kjent med dei, men eg må nok smøra meg med tålmod ei stund til. Alt eg kan er høflighetsfraser, og det er så vidt eg beherskar dei og... Litt dumt når eg veit at eg kan ha vore veldig uhøfleg utan å vite om det...
Då me kom fram så var det å finna rommet. Eg var litt nervøs for å havna med bare Bolivianarar, då eg ikkje beherska språket, men eg fekk alliert meg med Marit, så det gjekk veldig bra. Vi låg på 12 manns rom. 6 køysenger tett i tett og det gjekk veldig fint :-)
På formiddagen hadde Marit tale. Ho tala om at overfor Gud så er alle av lik verdi. Mange av damene i salen har kanskje høyrt frå dei var små at broren var meir verd, og etter dei gifta seg så har dei alltid trudd at mannen var meir verd. Mange av dei har utruleg lågt sjølvbilde, og kjenner seg veldig små. Temaet for helga var "Perlas preciosas" (Verdifulle perler) Trur det var eit veldig viktig tema. Dei fekk også ein del tilbakemeldinger på at det var det.
Etter det så var det leiker resten av dagen. Bolivianarane elskar og leike. Alle var med, frå dei eldste (ca 65-70)til dei yngste. Vi hadde landhockey, kor vi bruka puter som hockeykøller, vi hadde landhockey med vaskekoster som køller og ballong som ball. Me måtte skyte en liten ball mot mål etter at me hadde snurra oss rundt 10 ganger, me hadde ein slags volleyball med vannballonger og håndkle og avslutta med ein form for basket. Utrulig morsomt!!
På Søndagen fekk me besøk av pastoren i Jesus Maestro kyrkja, og han snakka om tjenester i Kyrkja. Satt og såg rundt meg og oppdaga at halve salen satt og sov. Damene har ein utrulig travel kvardag, så det er kanskje ikkje så merkeleg..
Me fekk veldig god mat på leiren, men me måtte ha med oss eigen tallerken, kopp og skei. Etterpå måtte me vaske opp (i kaldt vann) tallerkene og koppene i en balje som sto utenfor. En balje for tallerken og skei, og en for koppene. Eg må nok innrømme at eg åt litt fort slik at eg kom raskt ut til baljene for å vaske tallerkenen min.. vatnet var ikkje akkurat reint for dei siste som kom.. Men eg trur det fungerte fint, så slapp noen få av damene å bruke mye tid på oppvask når alle tok kvar sin...
Søndagen ble avsluttet med ein fest, der me kom til duk kledde bord og fine blomster. Når vi kom inn fekk alle utlevert eit kort. Det viste seg at på alle korta stod det eit nummer, og den som hadde det same nummeret som du, skulle du snakke med i 3 min. Eg hadde det same nummeret som ei som heite Lilian. Veit ikkje kor gammal ho var, men trur ho var på 20 talet ein plass. Etter på skulle me presentere kvarandre for dei andre damene. Kjente eg begynte og kaldsvette når dei sa det, men det var bare å hoppe i det. Trur eg klarte å presentere henne uten dei store brølerane gramatisk sett. Eg sa kva ho heite og kor hu budde og at ho hadde ei datter som heite Annelen. Var glad når det var over, men nå har eg altså snakket spansk offentlig for fyrste gong.. framskritt det og :-)
"Men Gud som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst."
På flyplassen i Cochabamba kom Marit (Andersen) og henta meg. Ho hadde reist til Cochabamba på onsdagen. Vi reiste inn til gjesteleiligheten i byen og deretter gikk vi til hovedkontoret misjonen har i Bolivia. På den samme tomta ligg og skulen som ungane skal gå på når me flyttar ned til Cbba. Virkar veldig bra, og har eit mykje større uteområdet en den skulen de nå går på i Sucre. Måtte også innom biblioteket og låna nokre norske bøker bl.a Hallesby, Wisløff og Grandhagen. Stødigt skal det ver :-)
Etterpå gjekk me til sentrum kor me fekk tak i ein sovepose til leiren me sko på. I tillegg fekk eg sjå litt av canchaen i Cbba. Et utruligt stort marked kor du får tak i alt trur eg. Me gjekk og gjekk følte eg, men allikevel hadde me bare sett ein brøkdel av markedet.
På lørdags morgon møtte me opp utanfor kyrkja i Cbba, kor det gjekk ein buss til leiren me skulle på. Vil tru bussen var eldre en 30 år, men den fungerte. I bussen fekk eg for fyrste gong helsa på damene frå Cbba som går i dei tre forskjellige kyrkjene misjonene har her. Fantastisk gjeng, og i tillegg kom det nokre damer frå kyrkja i Santa Cruz. Kjenner det er frykteleg frustrerande når eg ikkje kan snakka med dei. Har så lyst å bli kjent med dei, men eg må nok smøra meg med tålmod ei stund til. Alt eg kan er høflighetsfraser, og det er så vidt eg beherskar dei og... Litt dumt når eg veit at eg kan ha vore veldig uhøfleg utan å vite om det...
Då me kom fram så var det å finna rommet. Eg var litt nervøs for å havna med bare Bolivianarar, då eg ikkje beherska språket, men eg fekk alliert meg med Marit, så det gjekk veldig bra. Vi låg på 12 manns rom. 6 køysenger tett i tett og det gjekk veldig fint :-)
På formiddagen hadde Marit tale. Ho tala om at overfor Gud så er alle av lik verdi. Mange av damene i salen har kanskje høyrt frå dei var små at broren var meir verd, og etter dei gifta seg så har dei alltid trudd at mannen var meir verd. Mange av dei har utruleg lågt sjølvbilde, og kjenner seg veldig små. Temaet for helga var "Perlas preciosas" (Verdifulle perler) Trur det var eit veldig viktig tema. Dei fekk også ein del tilbakemeldinger på at det var det.
Etter det så var det leiker resten av dagen. Bolivianarane elskar og leike. Alle var med, frå dei eldste (ca 65-70)til dei yngste. Vi hadde landhockey, kor vi bruka puter som hockeykøller, vi hadde landhockey med vaskekoster som køller og ballong som ball. Me måtte skyte en liten ball mot mål etter at me hadde snurra oss rundt 10 ganger, me hadde ein slags volleyball med vannballonger og håndkle og avslutta med ein form for basket. Utrulig morsomt!!
På Søndagen fekk me besøk av pastoren i Jesus Maestro kyrkja, og han snakka om tjenester i Kyrkja. Satt og såg rundt meg og oppdaga at halve salen satt og sov. Damene har ein utrulig travel kvardag, så det er kanskje ikkje så merkeleg..
Me fekk veldig god mat på leiren, men me måtte ha med oss eigen tallerken, kopp og skei. Etterpå måtte me vaske opp (i kaldt vann) tallerkene og koppene i en balje som sto utenfor. En balje for tallerken og skei, og en for koppene. Eg må nok innrømme at eg åt litt fort slik at eg kom raskt ut til baljene for å vaske tallerkenen min.. vatnet var ikkje akkurat reint for dei siste som kom.. Men eg trur det fungerte fint, så slapp noen få av damene å bruke mye tid på oppvask når alle tok kvar sin...
Søndagen ble avsluttet med ein fest, der me kom til duk kledde bord og fine blomster. Når vi kom inn fekk alle utlevert eit kort. Det viste seg at på alle korta stod det eit nummer, og den som hadde det same nummeret som du, skulle du snakke med i 3 min. Eg hadde det same nummeret som ei som heite Lilian. Veit ikkje kor gammal ho var, men trur ho var på 20 talet ein plass. Etter på skulle me presentere kvarandre for dei andre damene. Kjente eg begynte og kaldsvette når dei sa det, men det var bare å hoppe i det. Trur eg klarte å presentere henne uten dei store brølerane gramatisk sett. Eg sa kva ho heite og kor hu budde og at ho hadde ei datter som heite Annelen. Var glad når det var over, men nå har eg altså snakket spansk offentlig for fyrste gong.. framskritt det og :-)
"Men Gud som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst."
Abonner på:
Innlegg (Atom)