Fiesta cristiana

Tre uker tilbake var jeg med på fiesta cristiana i en liten landsby i Potosi fylke, Tinguipaya distrikt. Jeg trodde jeg visste navnet på landsbyen, men det viste seg å være feil. Mulig den var så liten at det ikke var navn på den.. Uansett; misjonen har hatt mange misjonærer i Tinguipaya opp gjennom årene. Dette er en landsby som ligger helt utrolig flott til. Og i dette distriktet var det vi var med på kristen fest en hel helg. For deg som eventuelt har vært i området, svingte vi av hovedveien i retning Oruro, ca. 7 mil fra Potosi. Derfra var det en times kjøring på en vei som varierte fra å være god grusvei, til ingen vei. Deretter gikk vi en god time oppover et tørrlagt elveleie, før vi avsluttet med en relativt heftig stigning opp en fjellside.

Her er bilde tatt på Søndagen. Da var det noen som hadde måttet gå (skriver ikke "reise", for det var gå de måtte).

Nå skal ikke dette være noen skryteside. Men i plassen for at du skal sitte og kjenne på at jeg synes jeg er heldig som har fått være der, men ikke helt ønsker å skryte så mye av det. Så skal jeg bare si at jeg kjenner meg utrolig priviligert som har fått være der.

Vi reiser tidlig Fredag morgen fra Cochabamba. Og etter en åtte timers kjøring er vi fremme og parkerer bilen. Vi blir møtt av den lokale lederen i ICEL (bolivianske kirka), og kommer halvvarme frem til landsbyen. Der er det vel en 8 hus. Gjestfriheten er stor. Skal nok lete lenge etter lignende. Det som nå videre skrives vedrørende mat må ikke tolkes negativt om de flotte hermanos (brødrene) som vi traff der. Vi fikk knapt nok av oss sekkene på ryggen før vi ble bedt på mat. Da fikk vi te og brød. Det var godt. Deretter fikk vi potetsuppe. Det også var godt, selv om det var porsjoner som kunne holdt til hele min familie uten å ta for hardt i. Deretter var det møte. Vi var trøtte og den ene etter den andre la seg etterhvert som møtet skred frem. Til slutt var jeg den eneste gringoen igjen. Jeg nevner for Rosa (ei fantastisk flott dame som de fleste misjonærer som har vært i Bolivia nok kjenner veldig godt) at også jeg vurderer å legge meg. Ho kremter litt; Du Alf. Nå etter denne sangen, så vil de ha en hilsen fra misjonærene. Jeg hadde ikke fått det med meg, for alt gikk på Quetchua. Men da var det bare å trø til. Rosa er godt vant med å tolke fra misjonærer. Så det gikk i grunnen fint.

Lørdag morgen skred fram. Hanen utenfor hadde golt seg hes en times tid allerede, selv om klokka var ca. halv sju. Vi vekkes av: "Hermana Marit, estamos matando la oveja" (Marit, nå slakter vi sauen). Da var det bare å hive på seg fillene og komme seg opp. Inn på det lille tunet mellom et par hus med oss, og der lå sauen død, klar for partering. Og her gikk ingenting til spille. En liten sak her var at tilgangen på vann var dårlig her, så det var bare å manne seg litt opp.

Los intestinos (tarmer og magesekk) + poteter fikk vi som refrigerios etter første møtet som var ferdig klokka ni. Jeg hadde ikke tallerken med meg. Tenkte derfor at jeg fyller hånda mi opp med kokte poteter, så er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende om jeg lar være å forsyne meg av de andre godsakene. Men den gikk ikke. ¡Hermano! ¡No te olvides los intestinos! Broder, ikke glem innmaten. Nei, det var sant. Dermed var det bare å snu på femøringen og få med seg av det også i det andre hånda.

Resten av dagen gikk med til møter. Lange møter og mat. Marit hadde forskjellige tema og snakket lenge. Glem den grensen på en halvtime som det så ofte er i Norge. Og det var tydelig at Marit fikk mye godt å si (Rosa oversatte til Quetchua). Etter at ho var ferdig så var det en familie som ville bli kristne, og det var over 20 stykk som kom til forbønn for sykdom. Det er vanskelig å beskrive hva en tenker da. Men mest av alt er det vel at jeg er priviligert som får være med på dette. Langt, langt inne i andesfjellene. Der fikk jeg være med og oppleve at noen fikk ta imot Jesus. Det er vanskelig å sette ord på den gleden en kjenner på da.

Søndag morgen var det igjen tidlig opp. Frokost og møter. Det virket som om de fleste bare satt og tok til seg av det som ble sagt. De måtte bare nytte anledningen for å høre mest mulig. For mulighetene til å komme sammen og ha møter er få. Og da gjalt det å nytte muligheten. Tenker litt på hvordan det er med oss.

Til slutt må jeg bare skrive litt om de flotte menneskene som vi fikk møte. Det er ikke å ta for hardt i og si at de lever i en annen verden enn det vi er vant til. Ingen strøm, ikke vann. Dvs. det var et aggregat som gav strøm til ei lyspære utenfor et av husene + inne i teltet som var laget av en hullete presenning. Når de så bildene på digitalkameraet så bare kikket de på hverandre og lo. Klærne var et kapittel for seg selv. Utrolig flotte, skikkelige klær. Jeg har tatt mange bilder. Bilder som er gull verdt, men jeg må være litt forsiktig med å publisere før jeg evt. får sjekket litt opp i hva jeg kan legge ut. Og så møtte vi mennesker som var glade for at vi kom! Tenk at jeg nå kan oppleve å gå langt inne i Andesfjellene og oppleve å møte brødre og søstre som sier, "takk for sist". (dvs., på spansk er har de vel ikke noe som tilsvarer "takk for sist". Om de har det på Quetchua, er vel kanskje også tvilsomt).

Nå ble dette kanskje en noe rotete "rapport" fra denne helgen. Håper uansett at du fikk et lite inntrykk av noe av arbeidet som vi som misjonærer får være med på. Og ikke minst også hva du som er med i misjonsarbeiet i Norge er med på. En dag skal du også få møte disse!

Jentetur til Acacio

Her har vi ankommet Acacio, men all oppakkingen vår.

Vi har vært på jentetur til Acacio, San Pedro og Quinamara. Litt usikker på om det er slik det skrives. Her kommer noen bilder fra turen. Første natta ble tilbringa i Acacio, og andre natta i Quinamara. Det var en fantastisk tur, og spesielt andre natta vil bli husket som en eksotisk opplevelse.  Jeg hadde aldri besøkt landsbygda før, og Marit mente at det var på tide og ta oss fisenfine nordmenn ut på bygda og vise oss hvordan de lever der :-) Må innrømme at jeg, etter denne turen, setter stor pris på innlagt vann, elektrisitet, do (selvsagt kan naturen brukes, men jeg syns do er en fin oppfinnelse) og klart asfalt og autovern er ikke å forakte som dere ser av de nederste bildene (det var mange hundre meter ned til bunnen, den verste strekningne har jeg ikke bilde av, da jeg var opptatt med å be)  Som sagt, en fin og opplevelserik tur, og en utrolig kjekk gjeng og reise sammen med!

Disse to bildene under her og det oppe til venstre er fra Quinamara.

Titicaca-sjøen og ny finskjorte

I slutten av April, siste uke før vi begynte på Jesus Maestro, så var vi en uke i Juliaca i Peru. Barna hadde skole sammen med de andre norske der, og vi hadde ei veldig bra uke! Den ene dagen hadde vi en tur til Titicaca-sjøen. Vi var i dette tilfellet frøken Anne, halvtåring Jofrid, Håvard, Markus og Alf Kåre. Kathrine var "pusjen" og foretrakk en tilbaketrukket tilværelse i Juliaca. Ovidie foretrakk å ha musikk på skolen i Juliaca.

Vi leide oss en minibuss som kjørte oss til Puno. Her spiste vi en solid auremiddag før vi bordet båten og la av sted. Undertegnede er nok av den typen som foretrekker å bestige enn fjelltopp og slike ting, heller enn å sitte på en båt i påvente av å se en solid mengde siv knyttet sammen, og som på dette vis muliggjør bosetning der hvor i utgangspunktet fisken burde fått lov til å hvile i fred. Humøret mitt var bra, bevares. Men forventningsmessig tok det ikke av.

Jeg skulle ta feil. Min forutinntatthet skulle få seg en knekk. Sivøyene viste seg faktisk verdt å besøke. Det var virkelig imponerende og se hva de kunne få til å lage seg til med, der ute på Titicacasjøen. For vel framme på første øy fikk vi en gjennomgang og illustrasjon av hvordan øyene var bygget opp osv. osv. Imponerende var det! Etterpå ble det til at vi kjøpte litt av ting de hadde laget. Jeg kjøpte meg en båt av siv, som jeg tenkte jeg skulle ha epler i når jeg en dag kommer tilbake til Norge. Det gleder jeg meg til.

Vi var nå ferdige på første øy, og på vei til neste, så brukte vi denne farkosten her:

Og når vi kom til denne øya, så stod disse her og hilste oss varmt velkommen:

På denne øya bodde "ordføreren" for dette øysamfunnet. Det var utrolig fint der, og de hadde til og med ei lita "krambu" og en liten restaurant. Fisken til restauranten hentet de fra denne "kummen" midt på sivøya:

I og med at vi hadde vært på ei øy tidligere, så ble det til at vi slengte oss ned i sivet og slappet av på denne fantastiske plassen. Anne grep fotoapparatet og knipset dette bildet av Håvard, Jofrid, Markus og meg. Nå kan det muligens virke noe snodig å publisere dette bildet i og med at undertegnede overhodet ikke har fokus på fotografen. Nå er det slik at alt har sin årsak, noe du kan lese mer om nedenfor dette bildet:

Det hadde seg nemlig slik at vi ikke hadde kjøpt noe som helst på denne øya. I det øyeblikket bildet tas  roper en dame på meg, og spør om jeg ikke kan gi 20 pesos for denne her:

Jeg var aldri i tvil. Nå gleder jeg meg bare til 17. Mai. Synes bordene rundt skjorta minner veldig om detaljer på bunadene vi har i Norge. Burde passe fint i dressen!

Å være til stede

Det er snart to uker siden vi begynte å arbeide på Jesus Maestro. De første to ukene har det ikke vært lagt noen spesiell plan for arbeidet. Fokuset har vært på å bare kjøre flatt og få snakket med flest mulig elever, lærere og andre som dukker opp på skoleområdet. For så vidt ikke veldig krevende det, skulle en tro. Viser seg nok allikevel etter endt skoledag at en kjenner det er godt å ta 5-10 minutt på sofaen. Det blir til at en må ha maks konsentrasjon for å få med seg alt som blir sagt og formidlet.

Dagene begynner med oppstilling; ikke bare Mandag. Selv om det er den dagen oppstillingen varer lengst. Da er vi ute og treffer elever og lærere. Deretter blir det å sette seg inn i litt forskjellig på kontoret. Går litt rundt på området. Snakker gjerne med noen foresatte av elevene. Denne uken har AK snakket en del med en som er foreldrerepresentant. En veldig kjekk type. Bare en liten ting som er litt sånn halvringt; jeg tror han ønsker å få meg til å snakke Quetchua. Ikke det at jeg ikke vil; det er bare det at nå føler jeg at jeg begynner å komme så smått i siget på spansken. Da blir det litt mye å begynne med et nytt språk allerede. Men, men. Nå har vi kommet frem til at vi tar fem minutter hver dag han kommer innom skolen. Sånn at jeg iallefall kan lære meg å hilse skikkelig på Quetchua. Det tror jeg er viktig.

Ellers utover dagen så snakker vi med lærerne i langpausen. Det er litt halvhardt, men prøver å bare innstille meg på at spansk med jærdialekt tross alt må være ganske spennende å høre på! Sant skal sies, de er veldig imøtekommende. Foruten dette så er vi ute på området og snakker og snakker. Fra den ene gruppen elever til den andre. Kathrine har også vært med i enkelte timer og vært på besøk.

Vi opplever at mange elever er svært kontaktsøkende. De spør om mange ting. Om mange store ting. Noen trenger åpenbart bare å bli sett, å få en klapp på skulderen. Andre igjen trenger å få høre at de er flinke. Har kanskje aldri hørt det før. Har lyst å fortelle kjapt om en ting i dag. Jeg satt og snakket med en del gutter. De var veldig opptatt av hva forskjellige ord på spansk var på engelsk. Etterhvert kom de til "campesino". Bonde. Og så lo de og ertet i en i gjengen som var fra en bondefamilie. Jeg forstod at han nok var en av gjengen. Samtidig var han nok den som fikk gjennomgå hvis noen skulle tas. Et enkelt bytte. Jeg spurte guttene hva de ville ha spist hvis det ikke var noen som produserte maten. Hvis ingen visste hvordan man produserte korn, grønnsaker, frukt. Hvis ingen hadde dyrehold. Jeg fortalte dem at der hvor jeg kommer fra i Norge så er det mange bønder. Jeg fortalte dem at jeg tror at mange folk som bor i byene har mye å lære av bøndene med tanke på for eksempel arbeidsmoral, både i Norge og Bolivia. Jeg så at gutten som var campesino lyste mer og mer opp. Mens kameratene nikket. Det var merkelig å se hvordan hele situasjonen løste seg. Det var godt å se.

Jobb

Som dere kanskje har fått med dere, så har vi begynt på jobb. Etter en "hard" studietid, så er vi altså igang. Jeg (Kathrine) må innrømme at jeg var veldig spent på forhånd. Vi måtte opp mandag morgen kl 0745. Hver mandag morgen har de en oppstilling ute i skolegården hvor de får diverse info, nasjonalsangen blir sungen og  pastoren holder en andakt. På denne oppstillingen ble vi presentert for elevene.

Etterpå fikk vi masse informasjon av lederen for prosjektet, om skolen, hvordan den ble drevet, hvilke rutiner de har etc. De 2 første ukene skal vi bare bli kjent med skolen. Prøve å komme i kontakt med lærere og elever, noe som har vist seg å ikke være så veldig vanskelig, da alle er veldig imøtekommende.

Etter informasjonen traff jeg en som er diakoniansatt på skolen, som har i oppgave å besøke hjemmene som er tilknyttet skolen. Hun lurte på om jeg hadde lyst å bli med på besøk, og det sa jeg selvfølgelig ja til. Vi gikk opp i fjellet i ca 45 min før vi kom til et lite hus som lå ved siden av en treklynge. Det så veldig tomt ut, så vi ropte på kona, men ingen svarte. Etter litt kom mannen fram, og fortalte at kona var ute og solgte blomster. Vi (eller hun som jeg var sammen med) snakket litt med mannen. Det gikk på quechua, så jeg forsto veldig lite (ingenting). Familien var veldig bekymret fordi det var så tørt, og alle blomstene som de hadde plantet holdt på å visne. Det er ikke så veldig gunstig når salget av blomster var deres eneste inntektskilde, og de i tillegg skulle brødfø 5 barn.... Vi overrakte mannen en pose med ris, og som takk fikk vi en bukett blomster, som forøvrig står i stua mi nå... Må innrømme jeg syns det er vanskelig å møte nøden så.....ja hva skal jeg si...inn på livet. Plutselig får den et ansikt, navn,....

På tilbakeveien gikk vi på besøk til en annen familie. Vi fikk en god samtale kona. Hun hadde også sine problemer og var veldig fortvila. Ikke lett å vite hva man skal si.... Men hun jeg hadde med meg var fantastisk i så måte. Har en veldig fin måte å være på, og jeg tror de hun samtaler med føler seg veldig sett, og kjenner at det er noen som bryr seg. Hun fikk samtalt en stund med kona, og avslutta samtalen med bønn.

Jeg står enda på sidelinjen, da språket er en liten barriere for meg, men alikevel syns jeg det er fint å få være med på slike besøk, da jeg får hilst på disse flotte menneskene, og kan lære å kjenne navn og ansikter..

Min første dag på jobb ble en dag med masse inntrykk....

Tunari - 5030 m.o.h

Høyde over 5000 meter resulterer i riktig så godt humør, iallefall på han her.

I dag har jeg endelig kommet meg til toppen på Tunari. Dette er den høyeste fjelltoppen som ligger rundt Cochabambadalen. Det er to topper. Jeg tror vi i dag gikk på den laveste som er 5030 moh. Den andre er ca. 5080 moh, men det er jeg litt usikker på. Uansett ble det pers i høydemeter over havet. Utsikten på toppen var upåklagelig. En fantastisk utsikt over Cochabamba! På toppen i dag var det praktisk talt vindstilt og veldig god temperatur. På turen ned ble det en utrolig kjapp dukkert i et vann som ligger over 4000 moh. Det var grensesprengende kaldt, men slike sjanser kan bare ikke gå fra en. Tar meg den frihet å dokumentere høydemeter og utsikt ved hjelp av to bilder av  undertegnede:-)

På toppen med Cochabamba i bakgrunnen

Utsikt fra Tunari i retning La Paz

Politikontroll midt på natta

Å bo i Bolivia er ikke plent et A4 liv. Ikke så å forstå at det hele tiden skjer noe uventet, men det blir litt til at man må innstille seg på at en del ting er litt annerledes enn det en er vant til. I dette innlegget vil jeg fortelle litt om hva som skjedde Søndag for drøyt 14 dager siden.

Jeg var med Fjellheimelevene til Acacio. Det er en bygd som ligger et godt stykke utenfor "allfarvei". Skulle tro at det ikke vil være noen overdrivelse å si det. Her hadde elevene undervisning, møter osv. Og her fikk de høre en del om misjonshistorien til NLM i Bolivia. Fredagskvelden og Søndagskvelden var utreisekvelder til bygder enda mer avsidesliggende enn Acacio. Jeg var med som sjåfør begge kveldene. Søndagskvelden skulle vi til Qowaraka (se sist blogginnlegg). Dette var en kjempetur, helt til ca. kl. 00.15...

Jan Tore kjørte første bilen. På grunn av veldig mye støv lå jeg et stykke bak han. Vi hadde vel rundt en halvtime igjen å kjøre før vi kom tilbake til Acacio. Det var mange hårnålssvinger, og plutselig ser vi at Jan Tore sin bil har stoppet litt lenger oppe i fjellsida. Vi så at det sprang noen folk rundt bilen, og jeg tenkte at her er det nok en bil som har gått utfor veien eller noe i den duren. Vi kommer etter hvert rundt svingen og har kanskje en rundt hundre meter igjen til vi kommer opp til Jan Tores bil, da det plutselig kommer springende 3 eller 4 fullt bevæpnede politifolk mot oss. Lenger fremme ser vi noen ligger på bakken med hendene over hodet. Bildørene i vår bil blir revet opp og det skrikes "llaves, llaves" (nøklene, nøklene), mens jeg har en pistol viftende mot hodet.. For å si det sånn; jeg protesterte ikke på den kommandoen. Med relativt skjelvende hender fikk jeg stoppet motoren og gitt nøklene fra meg. Noen øyeblikk etterpå lå vi med hodet ned i grusen utenfor bilen. Totalt var vi vel rundt 12 mer eller mindre forvirra nordmenn og et-par tre bolivianere som lå sånn. Det var roping og hoing fra politimennene, og jeg må nok si at jeg var nokså urolig for om dette var ekte politi. Etter relativt kort tid sier Jan Tore med bestemt stemme at han snakker spansk. Lederen for gruppen lar han da få reise seg opp slik at de kan snakke sammen. Etter det løser det seg temmelig kjapt og vi får beskjed om at vi kan gå tilbake til bilene. Jeg ber Jan Tore om å spørre lederen for gruppen om å få nøklene mine tilbake (de ble jo tatt fra meg). Kjente at pulsen fortsatt var relativt høy og at jeg ikke følte for å si noe som kunne provosere. Da var det greit å ha Jan Tore der som kan de flotteste høflighetsfraser innen spansken. Nøklene fikk jeg og vi kom oss tilbake i bilen. Vi begynte da å puste lettet ut. Men så var det en av disse politimennene som nok enda var en tanke skeptisk. Han kom iallefall og åpnet bildøren for å stille meg noen spørsmål. Med en lyskaster av en lommelykt i ansiktet kom "kontrollspørsmålene". Og med en stemme i en høy C kom svarene mine på en fantastisk blanding av spansk og engelsk. Om svarene var overbevisende tviler jeg vel på, men etter kort tid fikk vi endelig sette bilen i gear og forsvinne derfra.

Sånn ellers så var det kjekke veier å kjøre!

Jeg vil anbefale deg å gå inn på familien Olsen sin blogg for en mer utfyllende "rapport". Der har Jan Tore skrevet veldig bra om hva som skjedde og hvem dette var. Du kan også lese om den på nlm.no - utland - Bolivia. Du finner snarvei til Olsen sin blogg til høyre for denne teksten.

Selvsagt var dette en veldig ubehagelig opplevelse akkurat i det det stod på. Vi har imidlertid fått snakket om dette i ettertid, og jeg ser på dette, midt oppi alt, som en erfaring å ta med seg videre.

Det er en sang som jeg har tenkt mye på.
Det andre verset er slik: "Herren selv vil sine berge, Han er deres skjold og verge. Over dem han seg forbarmer, Bærer dem på faderarmer".