Juletur i jungelen

Me hadde nokre dagar, to svograr, Preben (ettåring), Elsa (lærer) og meg i San Lorenzo. Dei dagane kjem eg nok ikkje til å gløyma med det første. Her er bilde av båtane som tok oss over Bolivias breiaste elv.

Glad gut. Me sat bakpå ein pick-up i 20 mil frå Trinidad, via San Ignacio til San Lorenzo. Smurte oss inn med solfaktor 50. Den trakk godt til seg av støvet frå veien. Fekk kjapt brunfarge på den måten. Forøvrig meiner tannlegen eg bør bleika tennene. Eg skal ta med meg dette biletet og spørre han om forslaget fortsatt står ved lag. Ellers fungerte den innkjøpte mygghatten godt som solhatt.

Utruleg fin natur når vi mot kvelden nærma oss San Lorenzo. Dette er eit heilt anna Bolivia enn det som vi er vant med i Andesfjella. 

Første natta begynte det å regna. Dette er om morgonen og vi var litt lange i maska. Ikkje godt å ta ut på ridetur i dette veret. Men som dei lokale sa; midt på dagen vil det slutta å regna, og det gjorde det.

Dermed var det berre å sala opp og dra ut på ridetur. Første gong fleire av oss ridde. Men hestane var kjekke dei. Ikkje heiv dei oss av heller når vi heiv dei i galoppen. Her er vi forøvrig på vei inn for å sjå litt på apekattar. Forøvrig var det mykje mygg.

På kvelden var det krokodilletur. Alle lysprikkane som de ser er krokodilleauger. Det var ein del. Båten me brukte var sånn uthola tømmerstokk. Eg hadde meir enn kvilepuls. Ubeskriveleg oppleving. Dagen etter var det krokodille på menyen.

Siste dagen benytta me til ridetur. Denne luringen låg i ein liten pytt ved sidan av der vi ridde. Me var også heldige med veret. Normal utruleg varmt og fuktig på denne tida i San Lorenzo. Hadde hatt over 40 grader før vi kom. Denne dagen hadde vi kanskje godt 30, og ein fantastisk ridetur.

 Elsa, meg, onkel Thor Eirik og en god turkamerat som levde av å ri rundt i området for å se etter kveg. Forøvrig enorme kvegflokker i dette området. Han som vi besøkte drifta totalt 6000 kveg.

 Varmt og fuktig klima og eit enormt dyreliv

 Det var veldig grønt og fint der vi var. Mykje hus hadde trevegger og stråtak.

 Terminalbygningen i San Lorenzo. Vart bygd i 2002. Flyplassen hadde ikkje internasjonale flyginger, og hadde difor ikkje taxfree. Me måtte kjøpa deodoranten til vanleg pris når meg kom tilbake til Cochabamba. Litt kjipt, men sånn var det.

Her kjem flyet og hentar oss. Det tok oss til Trinidad i Beni fylke. Derfrå tok vi eit lite rutefly til Cochabamba

Her frå den 20 mil kjekke bilturen me hadde. Han som køyrde meinte på at det gjekk 10 bolivianarar bakpå pick-upen. Eg tykte det var drøyt, og sa det til han. Då han såg korleis me sat var han enig.

Som sagt. Mykje kveg i dei område. Her på vei til San Lorenzo, mens vegen endå var god.

Hvis du tykte det såg gildt ut, så kan du ganga det med 10:-)

Juleavslutning.

I går kveld var vi på juleavslutning på Den Norske Skolen her i Cochabamba. Elevene var veldig flinke, og vi hadde en utrolig fin kveld.

Vi fikk en rundtur i universet, og her forteller Markus om planeten Mars.

Håvard fortalte om planeten Tellus..

Stolte foreldre

Vi fikk også et lite besøk av nissefar og nissemor som delte ut gaver til alle ungene.

Spente tilhørere...

Ymse

Jeg innrømmer det glatt, vi er ikke veldig flinke til å holde liv i denne bloggen vår. Vet ikke helt hvorfor, men dagene går sin gang, og det å skrive på bloggen blir nok ikke prioritert høyt nok...

Jeg har ikke så veldig mye å skrive om nå heller, men litt skal jeg vel kanskje få ned...

For tiden teller vi på dagene til vi får besøk at søsteren og broren til Kathrine, med sine familier. Ungene har sett veldig frem til å få leke med sine søskenbarn og vi voksne ser veldig fram til å sitte under parasollen i hagen og diskutere alt mulig. De lander her i Cochabamba den 11 desember, og reiser tilbake 28. Det blir helt topp med besøk!!

Ellers så holder vi på med oppholdstillatelse for tiden. Idag var vi på migracionskontoret for n´te gang, men han som vi hadde avtale med, og som hadde sagt at vi skulle komme idag, var ikke der, så vi måtte reise hjem igjen med uforettet sak... Kom ikke som en overaskelese for oss, men vi satser på bedre lykke neste gang, det vil si imorgen kl 0900.

Høstamling

Vi har vært på høstsamling i Peru. Vi reiste tirsdag 28. september, og kom tilbake den 9. oktober. Vi var samlet med Perugjengen for å diskutere et evt tettere samarbeid. Den første uka var vi samlet på et hotell utenfor byen, og vi hadde en veldig kjekk uke. Veldig fint å få treffe misjonærene i Peru, kjekt med et litt større felleskap både åndelig og sosialt. Den andre uka ble bolivia gjengen innkvartert privat hos forskjellige peru misjonærer. Må jo innrømme at den uka kanskje ikke ble helt som planlagt, da halvparten ble sengeliggende med "magesjau". Sånn kan det gå...

Her kommer noen bilder fra oppholdet i Peru...

Håvard på plazaen i Arequipa

Markus i full sving med å mate duene

Go-kart ble det også tid til. Her er det Håvard og Markus som prøver seg.

Flyturen mellom cbba og La Paz. Fjelltoppen Illimani er ikke veldig langt under oss. Den rager over 6400 m.o.h

Fiesta cristiana

Tre uker tilbake var jeg med på fiesta cristiana i en liten landsby i Potosi fylke, Tinguipaya distrikt. Jeg trodde jeg visste navnet på landsbyen, men det viste seg å være feil. Mulig den var så liten at det ikke var navn på den.. Uansett; misjonen har hatt mange misjonærer i Tinguipaya opp gjennom årene. Dette er en landsby som ligger helt utrolig flott til. Og i dette distriktet var det vi var med på kristen fest en hel helg. For deg som eventuelt har vært i området, svingte vi av hovedveien i retning Oruro, ca. 7 mil fra Potosi. Derfra var det en times kjøring på en vei som varierte fra å være god grusvei, til ingen vei. Deretter gikk vi en god time oppover et tørrlagt elveleie, før vi avsluttet med en relativt heftig stigning opp en fjellside.

Her er bilde tatt på Søndagen. Da var det noen som hadde måttet gå (skriver ikke "reise", for det var gå de måtte).

Nå skal ikke dette være noen skryteside. Men i plassen for at du skal sitte og kjenne på at jeg synes jeg er heldig som har fått være der, men ikke helt ønsker å skryte så mye av det. Så skal jeg bare si at jeg kjenner meg utrolig priviligert som har fått være der.

Vi reiser tidlig Fredag morgen fra Cochabamba. Og etter en åtte timers kjøring er vi fremme og parkerer bilen. Vi blir møtt av den lokale lederen i ICEL (bolivianske kirka), og kommer halvvarme frem til landsbyen. Der er det vel en 8 hus. Gjestfriheten er stor. Skal nok lete lenge etter lignende. Det som nå videre skrives vedrørende mat må ikke tolkes negativt om de flotte hermanos (brødrene) som vi traff der. Vi fikk knapt nok av oss sekkene på ryggen før vi ble bedt på mat. Da fikk vi te og brød. Det var godt. Deretter fikk vi potetsuppe. Det også var godt, selv om det var porsjoner som kunne holdt til hele min familie uten å ta for hardt i. Deretter var det møte. Vi var trøtte og den ene etter den andre la seg etterhvert som møtet skred frem. Til slutt var jeg den eneste gringoen igjen. Jeg nevner for Rosa (ei fantastisk flott dame som de fleste misjonærer som har vært i Bolivia nok kjenner veldig godt) at også jeg vurderer å legge meg. Ho kremter litt; Du Alf. Nå etter denne sangen, så vil de ha en hilsen fra misjonærene. Jeg hadde ikke fått det med meg, for alt gikk på Quetchua. Men da var det bare å trø til. Rosa er godt vant med å tolke fra misjonærer. Så det gikk i grunnen fint.

Lørdag morgen skred fram. Hanen utenfor hadde golt seg hes en times tid allerede, selv om klokka var ca. halv sju. Vi vekkes av: "Hermana Marit, estamos matando la oveja" (Marit, nå slakter vi sauen). Da var det bare å hive på seg fillene og komme seg opp. Inn på det lille tunet mellom et par hus med oss, og der lå sauen død, klar for partering. Og her gikk ingenting til spille. En liten sak her var at tilgangen på vann var dårlig her, så det var bare å manne seg litt opp.

Los intestinos (tarmer og magesekk) + poteter fikk vi som refrigerios etter første møtet som var ferdig klokka ni. Jeg hadde ikke tallerken med meg. Tenkte derfor at jeg fyller hånda mi opp med kokte poteter, så er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende om jeg lar være å forsyne meg av de andre godsakene. Men den gikk ikke. ¡Hermano! ¡No te olvides los intestinos! Broder, ikke glem innmaten. Nei, det var sant. Dermed var det bare å snu på femøringen og få med seg av det også i det andre hånda.

Resten av dagen gikk med til møter. Lange møter og mat. Marit hadde forskjellige tema og snakket lenge. Glem den grensen på en halvtime som det så ofte er i Norge. Og det var tydelig at Marit fikk mye godt å si (Rosa oversatte til Quetchua). Etter at ho var ferdig så var det en familie som ville bli kristne, og det var over 20 stykk som kom til forbønn for sykdom. Det er vanskelig å beskrive hva en tenker da. Men mest av alt er det vel at jeg er priviligert som får være med på dette. Langt, langt inne i andesfjellene. Der fikk jeg være med og oppleve at noen fikk ta imot Jesus. Det er vanskelig å sette ord på den gleden en kjenner på da.

Søndag morgen var det igjen tidlig opp. Frokost og møter. Det virket som om de fleste bare satt og tok til seg av det som ble sagt. De måtte bare nytte anledningen for å høre mest mulig. For mulighetene til å komme sammen og ha møter er få. Og da gjalt det å nytte muligheten. Tenker litt på hvordan det er med oss.

Til slutt må jeg bare skrive litt om de flotte menneskene som vi fikk møte. Det er ikke å ta for hardt i og si at de lever i en annen verden enn det vi er vant til. Ingen strøm, ikke vann. Dvs. det var et aggregat som gav strøm til ei lyspære utenfor et av husene + inne i teltet som var laget av en hullete presenning. Når de så bildene på digitalkameraet så bare kikket de på hverandre og lo. Klærne var et kapittel for seg selv. Utrolig flotte, skikkelige klær. Jeg har tatt mange bilder. Bilder som er gull verdt, men jeg må være litt forsiktig med å publisere før jeg evt. får sjekket litt opp i hva jeg kan legge ut. Og så møtte vi mennesker som var glade for at vi kom! Tenk at jeg nå kan oppleve å gå langt inne i Andesfjellene og oppleve å møte brødre og søstre som sier, "takk for sist". (dvs., på spansk er har de vel ikke noe som tilsvarer "takk for sist". Om de har det på Quetchua, er vel kanskje også tvilsomt).

Nå ble dette kanskje en noe rotete "rapport" fra denne helgen. Håper uansett at du fikk et lite inntrykk av noe av arbeidet som vi som misjonærer får være med på. Og ikke minst også hva du som er med i misjonsarbeiet i Norge er med på. En dag skal du også få møte disse!

Jentetur til Acacio

Her har vi ankommet Acacio, men all oppakkingen vår.

Vi har vært på jentetur til Acacio, San Pedro og Quinamara. Litt usikker på om det er slik det skrives. Her kommer noen bilder fra turen. Første natta ble tilbringa i Acacio, og andre natta i Quinamara. Det var en fantastisk tur, og spesielt andre natta vil bli husket som en eksotisk opplevelse.  Jeg hadde aldri besøkt landsbygda før, og Marit mente at det var på tide og ta oss fisenfine nordmenn ut på bygda og vise oss hvordan de lever der :-) Må innrømme at jeg, etter denne turen, setter stor pris på innlagt vann, elektrisitet, do (selvsagt kan naturen brukes, men jeg syns do er en fin oppfinnelse) og klart asfalt og autovern er ikke å forakte som dere ser av de nederste bildene (det var mange hundre meter ned til bunnen, den verste strekningne har jeg ikke bilde av, da jeg var opptatt med å be)  Som sagt, en fin og opplevelserik tur, og en utrolig kjekk gjeng og reise sammen med!

Disse to bildene under her og det oppe til venstre er fra Quinamara.

Titicaca-sjøen og ny finskjorte

I slutten av April, siste uke før vi begynte på Jesus Maestro, så var vi en uke i Juliaca i Peru. Barna hadde skole sammen med de andre norske der, og vi hadde ei veldig bra uke! Den ene dagen hadde vi en tur til Titicaca-sjøen. Vi var i dette tilfellet frøken Anne, halvtåring Jofrid, Håvard, Markus og Alf Kåre. Kathrine var "pusjen" og foretrakk en tilbaketrukket tilværelse i Juliaca. Ovidie foretrakk å ha musikk på skolen i Juliaca.

Vi leide oss en minibuss som kjørte oss til Puno. Her spiste vi en solid auremiddag før vi bordet båten og la av sted. Undertegnede er nok av den typen som foretrekker å bestige enn fjelltopp og slike ting, heller enn å sitte på en båt i påvente av å se en solid mengde siv knyttet sammen, og som på dette vis muliggjør bosetning der hvor i utgangspunktet fisken burde fått lov til å hvile i fred. Humøret mitt var bra, bevares. Men forventningsmessig tok det ikke av.

Jeg skulle ta feil. Min forutinntatthet skulle få seg en knekk. Sivøyene viste seg faktisk verdt å besøke. Det var virkelig imponerende og se hva de kunne få til å lage seg til med, der ute på Titicacasjøen. For vel framme på første øy fikk vi en gjennomgang og illustrasjon av hvordan øyene var bygget opp osv. osv. Imponerende var det! Etterpå ble det til at vi kjøpte litt av ting de hadde laget. Jeg kjøpte meg en båt av siv, som jeg tenkte jeg skulle ha epler i når jeg en dag kommer tilbake til Norge. Det gleder jeg meg til.

Vi var nå ferdige på første øy, og på vei til neste, så brukte vi denne farkosten her:

Og når vi kom til denne øya, så stod disse her og hilste oss varmt velkommen:

På denne øya bodde "ordføreren" for dette øysamfunnet. Det var utrolig fint der, og de hadde til og med ei lita "krambu" og en liten restaurant. Fisken til restauranten hentet de fra denne "kummen" midt på sivøya:

I og med at vi hadde vært på ei øy tidligere, så ble det til at vi slengte oss ned i sivet og slappet av på denne fantastiske plassen. Anne grep fotoapparatet og knipset dette bildet av Håvard, Jofrid, Markus og meg. Nå kan det muligens virke noe snodig å publisere dette bildet i og med at undertegnede overhodet ikke har fokus på fotografen. Nå er det slik at alt har sin årsak, noe du kan lese mer om nedenfor dette bildet:

Det hadde seg nemlig slik at vi ikke hadde kjøpt noe som helst på denne øya. I det øyeblikket bildet tas  roper en dame på meg, og spør om jeg ikke kan gi 20 pesos for denne her:

Jeg var aldri i tvil. Nå gleder jeg meg bare til 17. Mai. Synes bordene rundt skjorta minner veldig om detaljer på bunadene vi har i Norge. Burde passe fint i dressen!